Den siste hvileplassen for fjellfolket i Aurlandsdalen.

Om lag150 meter fra Østerbø Fjellstove ligger en liten fredet plett omgitt av en lav steinmur. Dette er fjellkirkegården på Østerbø. Den var i bruk fra 1859 til 1911 De som slet og ryddet jorden her i ødemarken ble gravlagt her oppe I mangel av prest på gravferdsdagen satte de en stokk ned på kistelokket før de fylte graven igjen. Først når sommeren gjorde stien fra bygden farbar, kom presten til Østerbø. Jordpåkastelsen kunne da finne sted ved at stokken ble dradd opp slik at presten kunne kaste sine tre spader jord ned gjennom hullet og like ned på kisten.

Før fjellfolket på de øverste gårdene i Aurlandsdalen fikk sin egen gravplass hadde de en lang, farefull og vanskelig vei for å komme til kirke og prest. De døde ble båret ned Aurlandsdalen gjennom smale fotstier og over gjel og juv for å komme til nærmeste kirkegård som lå på Aurlandsvangen. Det var et umenneskelig slit med livet som innsats å bære et lik ned dalen vinterstid. I uvær og dyp snø var det ikke mulig å frakte den døde til Aurland på en dag. Midtveis mellom Østerbø og Sinjarheim søkte de ofte nattely under en steinhelle Like ved stod en bjørk som fikk navnet ”Likbjørki”. I denne heiste de liket opp slik at rovdyra ikke skulle komme til. Det er fortalt at denne ”Likbjørki” alltid så syk ut og hadde brunt løv, men levde gjorde den helt fram til våre dager. Men nå er den borte.. Historien forteller og at kløvhestene ble urolige og ville rygge hver gang de måtte gå forbi ”Likbjørki”.

I 1953 ble det reist en bautastein på kirkegården med navnet på de 27 personene som ligger gravlagt der.Den siste som ble gravlagt på kirkegården var Svend Svendsen. Han var den siste bonden på Østerbø. Fra 1895 og fram til han døde i 1911 drev Svend Svendsen og konen Ragnhild gården som i dag er Østerbø Fjellstove.